Verdensorden i oppløsning

Krig i Iran og konsekvenser for Norge

1. Innledning

USA gikk 28. februar 2026 til en aggresjonskrig mot Iran. For Norge, som i årtier har bygget sin utenrikspolitikk på folkeretten og tette allianser med USA, blir spørsmålet akutt: Hva skal vi gjøre?

Svaret ligger ikke i å finne nye allierte før vi har sett oss selv i speilet. Den viktigste verdien er allerede nedfelt i Grunnloven § 1 (suverenitet) og FN-pakten artikkel 1 og 2 (fred og suverenitet). Dette er allmennlære i Norge, selv om ikke paragrafene er like kjent. En lojal tolkning av disse bestemmelsene får dramatiske konsekvenser for hvem vi kan være alliert med og hvem vi kan samarbeide med.

2. USA – vår nærmeste allierte

USA har begått utilgivelige handlinger. Angrepet på Iran bryter med FN-paktens artikkel 2(4), og ingen av unntakene får anvendelse: verken selvforsvar (artikkel 51) eller et mandat fra Sikkerhetsrådet (jus ad bellum).

Dette er ikke et nytt avvik. Allerede i 1945 viste USA tegn til ustabilitet. Siden da har folkerettsbruddene lagt seg som perler på en snor: For det første tvilen i Korea-krigen (1950–53), klart i Vietnam (1955–75), Irak (2003), Afghanistan (2001–2021), Syria (2014–), og nå det mest opplagte av dem alle – krigen mot Iran.

Gjennomføringen av krigen hittil har vært fylt av folkerettsbrudd (jus in bello). Den 28. februar traff to amerikanske Tomahawk-missiler en jenteskole i Minab. 180 skolejenter, lærere og redningsarbeidere ble drept. Trump kom med en rekke bortforklaringer, men avsluttet med: «uansett hva rapporten viser, er jeg villig til å leve med det». Ifølge Tilleggsprotokoll I til Genève-konvensjonene (1977) artikkel 52 er sivile objekter – herunder skoler – fredet. De skal verken være gjenstand for angrep eller represalier. Angrepet var ikke militært nødvendig; skolen lå i et sivilt område. Det samme kan man si om universiteter i Teheran og Isfahan. Artikkel 54 forbyr i tillegg å angripe objekter som er uunnværlige for sivilbefolkningens overlevelse; broer (Karaj-Teheran B1 mv.), energiinfrastruktur (Bushehr mv.), avsaltningsanlegg (Qeshm-øya) mv. er eksempler på sivil infrastruktur som har blitt rammet. USA respekterer ikke grunnleggende humanitærrett.

På TV 1. april 2026 kom det mange uttalelser fra presidenten i USA som kan vurderes folkerettslig. Han sa blant annet at USA kommer til å «bombe Iran tilbake til steinalderen», at Iran skal sendes «tilbake til steinalderen, der de hører hjemme», og at «hvis det ikke blir en avtale, kommer vi til å slå ut hvert eneste av deres kraftverk, veldig hardt og sannsynligvis samtidig». Dette minner om de forbrytelsene som ble behandlet i Nürnberg. Dersom en fremtidig internasjonal domstol får jurisdiksjon, vil det være grunnlag for alvorlige anklager om folkerettsbrudd.

Norge har gitt uttrykk for sitt prinsipielle syn. Allerede 28. februar slo statsminister Jonas Gahr Støre fast at angrepene «ikke er i tråd med folkeretten», en vurdering han har gjentatt overfor NTB. Regjeringen avslo USAs oppfordring om å sende militære styrker til Hormuzstredet, og Støre har presisert at «krigen i Iran ikke er en krig Norge har vært med på å planlegge eller har ansvar for». Dette er et riktig syn, men veien fra ord til handling synes å være problematisk.

Spørsmålet melder seg: Hvorfor stenger vi ikke luftrommet, slik Østerrike gjorde med henvisning til sin nøytralitetslov? Hvorfor stiller vi ikke spørsmål ved om amerikanske fly har brukt norske baser i krigføringen, slik Skottlands førsteminister gjorde med Glasgow Prestwick? Hvorfor nøyer vi oss med å si nei til direkte militær deltakelse – akkurat som Australia – men uten å følge opp med å si opp baseavtalene? Til sammenligning: Østerrike stengte sitt luftrom. Skottland stilte spørsmål ved basebruk. Australia sa nei til å sende skip. Norge har gjort ingen av delene.

Svaret er ubehagelig, men enkelt: Norge skiller mellom juss og politikk. Juridisk erkjenner vi at krigen er ulovlig. Politisk oppfører vi oss som om ingenting har endret seg. Baseavtalene består. NATO-medlemskapet er ikke truet. Amerikanske fly kan fortsatt lande, etterretning kan fortsatt deles, og depoter kan fortsatt brukes.

Dette gapet er ikke bare en praktisk uklarhet. Det er en selvmotsigelse. Enten tar man folkeretten på alvor – og da får den konsekvenser for samarbeid, baser og allianser. Eller så lar man være – og da bør man slutte å påberope seg folkeretten som begrunnelse for noe som helst.

3. NATO-landenes holdninger

Storbritannia er et illustrerende eksempel på hvordan press fra USA kan få en regjering til å snu. I ukene før angrepet vurderte Keir Starmers regjering at et angrep ville være ulovlig etter folkeretten. Men da bombene falt 28. februar, åpnet Storbritannia likevel for USAs bruk av basene – inkludert ammunisjonslageret i Welford. Begrunnelsen var vage «defensive formål». Noen offisiell erklæring om at krigen er ulovlig har man aldri fått fra britisk side.

Tysklands holdning kom tydelig fram 3. mars 2026, da forbundskansler Merz besøkte Det hvite hus. Han uttrykte støtte til USAs og Israels målsetting om å fjerne det iranske regimet og sa at Tyskland og USA var «on the same page». Samtidig nektet han å kalle krigen for folkerettsstridig – han unnlot bevisst å «belære» Trump og henviste til et «dilemma».

Spania har i denne krigen vist seg som den mest prinsippfaste motstanderen i NATO. Den spanske regjeringen nektet ikke bare å delta, men kalte åpent krigen for ulovlig og nektet amerikanerne bruk av baser på spansk jord. Spania var det første NATO-landet som konkluderte riktig juridisk, og som umiddelbart lot det få konsekvenser. Truslene de har mottatt fra USA (Trump har truet med sanksjoner) ser ikke ut til å virke.

Frankrike: President Emmanuel Macron sa 3. mars 2026 rett ut at de amerikansk-israelske angrepene ble gjennomført «outside of international law» og at Paris «cannot approve of them». Dette er en tydelig juridisk og politisk markering fra et stort europeisk land.

Storbritannia og Tyskland virker nesten fornærmet over at USA ikke inviterte dem til å delta i bombingen. Frankrike og Spania står i en særklasse. Resten av NATO-landene fordeler seg mellom tre kategorier: de som er juridisk tydelige, men politisk passive; de som sier ett og gjør noe annet; og de som knapt sier noe som helst.

Tyrkia har kalt krigen ulovlig, nektet å la amerikanske baser på tyrkisk jord brukes til angrep, og har aktivt forsøkt å megle. Samtidig er Tyrkia et NATO-land som ikke har brutt med USA. Deres linje er prinsipiell pragmatisme – folkeretten først, men uten å brenne broer. Det er mer enn de fleste andre har fått til.

Canada er et eksempel på prinsipiell tvetydighet. Statsminister Mark Carney har selv sagt at angrepene er «i strid med folkeretten». Samtidig har han uttrykt politisk støtte til dem – «med et visst forbehold». Utenriksministeren nekter å karakterisere krigen som ulovlig og utelukker ikke canadisk deltakelse i fremtidige operasjoner. Canada sier det rette, men gjør ikke det fulle oppgjøret.

Danmark er handlingslammet. Statsministeren har tatt til orde for nedtrapping og uttrykt skepsis til krigens folkerettslige grunnlag. Forsvarsministeren derimot har rost USAs «besluttsomhet» og nektet å kalle angrepet ulovlig. Resultatet er at Danmark ikke har noen klar linje – de sier ja og nei samtidig.

Sverige, som nylig ble medlem av NATO, holder en usedvanlig lav profil. Landet har en stor iransk diaspora som er sterkt kritisk til angrepene, samtidig som alliansen forventer lojalitet. Ingen fordømmelse, ingen offentlig støtte. Sverige sitter på gjerdet.

Finland har sagt nei til amerikanske forespørsler om å delta, men de begrunner det utelukkende med egne sikkerhetsbehov – ikke med at krigen er folkerettsstridig. De vil delta i Ukraina-krigen, men ikke i Iran-krigen. Det er ikke et prinsipielt standpunkt, bare en pragmatisk prioritering. Finland har ikke kalt angrepet ulovlig, og de har ikke tatt noen offentlig konfrontasjon med USA.

Islands holdning er prinsippfast i ord, men uten de praktiske konsekvensene som fulgte av Østerrikes eller Spanias klare nei. Island er et eksempel på et lite land som tør å bruke folkerettslig språk, men som ikke bryter med USA i praksis. Keflavik-basen kan USA benytte i angrepet på Iran. Island og Norge er like i så måte.

Italia har nektet overflyging for angrep mot Iran, men unngått å fordømme USA offentlig. Den italienske posisjonen er «sitt på gjerdet» – man vil ikke provosere Washington, men man vil heller ikke bli medskyldig.

Hellas er et skrekkeksempel på dobbeltkommunikasjon. Offisielt har de sagt nei til å sende styrker til Hormuzstredet. Men i praksis lar de USA bruke basene sine, inkludert Souda Bay på Kreta, som er en kritisk NATO-fasilitet for angrepene. Hellas kaller ikke krigen ulovlig, unngår å fordømme sine allierte, og fortsetter å legge til rette for amerikanske operasjoner.

Oppsummert: Av 32 NATO-land er det kun Spania og Frankrike som har tatt et fullt ut prinsippfast standpunkt. Resten vingler, tier, eller sier én ting og gjør noe annet. Norge hører til i den første kategorien – juridisk tydelig, men politisk passiv. Spørsmålet er om vi vil fortsette å være det.

4. Hva bør Norge gjøre?

Når kartleggingen viser at de fleste av våre tradisjonelle partnere enten er medskyldige, passive eller selvmotsigende, blir spørsmålet uunngåelig: Skal Norge innta en isolasjonistisk holdning?

Svaret er selvsagt ikke å trekke seg tilbake til en isolasjonistisk posisjon. Norge er en liten, åpen økonomi som trenger samarbeid med andre land. Men samarbeidet må bygge på et annet grunnlag enn før. Det grunnleggende kriteriet må være respekt for suverenitet og folkerett – ikke lojalitet til en stormakt som selv bryter reglene.

• Si opp baseavtalene med USA. 

  Norge har i dag såkalte baseavtaler med USA – riktignok uten permanente baser, men med depot (eksempel Osmarka), kommunikasjonsanlegg (f.eks. Globus II på Vardø) og øvingsområder som i praksis gir amerikanske styrker tilgang til norsk territorium – med både skip og fly. Når USA gjennomfører et angrep som selv norske myndigheter erkjenner er folkerettsstridig, kan vi ikke samtidig opprettholde avtaler som muliggjør amerikansk militær tilstedeværelse på norsk jord. En prinsipiell holdning – slik statsministeren har gitt uttrykk for – forplikter Norge til ikke å stille seg til disposisjon for stater som eklatant bryter folkeretten.

• Spørsmålet om norsk NATO-medlemskap er verdifullt. 

  La oss se realitetene i øynene: NATO er i dag en allianse der den dominerende makten – USA – systematisk setter seg over folkeretten. Alliansens kollektive forsvarsklausul (artikkel 5) forplikter oss til å forsvare et land som selv angriper andre i strid med FN-pakten. NATO har gradvis forfeilet sitt formål, men med realistens øye er det nå slutt. For Norges del bør det diskuteres om alliansen er verdifullt. Jeg mener ikke at medlemskap skal avvikles i morgen, men gjennom en planlagt, effektiv og ryddig utmeldingsprosess.

• Bygg pragmatiske relasjoner basert på suverenitetsrespekt. 

  Det er ikke noe i veien med å samarbeide med land vi ikke er allierte med. Vi kan ikke være allierte med land som ikke respekterer suverenitetsprinsippet. Dersom Norge står opp for sine egne interesser med suverenitetshensynet i bunn, vil det vekke interesse. Kina er det naturlig å knytte seg nærmere til. Kina har erklært Iran-krigen som ulovlig og iverksetter sin politikk på bakgrunn av det. Det er mer konsekvent enn Norge, men kanskje ikke bedre enn oss når vi får tenkt oss om. Det vi mister i form av militærbaser til USA, tjener vi inn i form av utbygging av handel med Kina. For eksempel har Fredrikstad blitt valgt ut som stedet Dongfeng Motors vil anlegge bilfabrikk, videre batterifabrikk i Orkland (Elinor Batteries i samarbeid med Morlus Technology), og grønn skipsbygging i Nord-Norge (Wison i samarbeid med H2Carrier). Disse tre prosjektene har budsjetter som langt overstiger baseavtalene med USA. Dessuten får mange tusen norske borgere jobb. Norske selskaper som har produksjon i Kina kjenner vi godt til. Dessuten kommer varer og tjenester mellom landene, som nå øker for hvert år. Relasjonen er bygget opp, og den trenger å videreutvikles – på riktig måte.

• Russland – en nabo vi må snakke med. 

  Russland er ikke nevnt som en fremtidig samarbeidspartner i samme forstand som Kina. Norge er nabo med Russland. Vi deler grense i nord. Vi har felles interesser i nordområdene – fiskeriforvaltning, miljøovervåking, beredskap, og behovet for å unngå militær opptrapping i våre egne farvann. Vesten har i ca 35 år oversett Russlands advarsel om NATO-ekspansjon østover, som er grunnen til Ukraina-krigen. Å fryse ut Russland tjener ingen – aller minst Norge. Pragmatisk samtale bør innledes med Russland.

5. Folkerettens dom: En samlet fagfront

Over 100 fremtredende internasjonale jurister – deriblant professorer fra Harvard, Yale og Stanford, samt tidligere juridiske rådgivere i det amerikanske utenriksdepartementet – signerte 2. april 2026 et åpent brev i Just Security. Deres konklusjon er knusende: Krigen har ingen hjemmel i FN-paktens artikkel 51 om selvforsvar, og den er heller ikke autorisert av Sikkerhetsrådet. De påpeker videre at måten krigen føres på – angrep på skoler, sykehus og sivil infrastruktur – kan utgjøre krigsforbrytelser i strid med Tilleggsprotokoll I til Genève-konvensjonene.

Professor Janina Dill ved Oxford University kaller det «en ren aggresjonshandling». Alannah Travers ved Queen's University Belfast sier at Trumps trusler om å bombe Irans kraftverk viser at USA ser Genèvekonvensjonene som valgfrie. I Sverige er professoren i folkerett, Mark Klamberg, like klar: Angrepene er ulovlige, og USAs begrunnelse minner om den som ble brukt til Irak-krigen i 2003.

Den faglige enigheten er overveldende. Dette er ikke en tvilssak. Det er et folkerettsbrudd av de mest alvorlige.

6. Ny verdensorden

Verdensordenen har endret seg, uansett hva Norge må velge.

FN-pakten er fortsatt det beste rammeverket vi har for en regelbasert verdensorden. FN bør kjempe for at den bevares. Problemet er at USA har satt seg over reglene. Norges rolle bør være å bidra til å gjenopprette FN-systemets autoritet. Vi bør være åpne for diskusjoner om Sikkerhetsrådets medlemsregler, for eksempel bruke vår innflytelse til å få India inn som fast medlem.

USA er ikke lenger en pålitelig partner. Vi kan ikke oppføre oss som om ingenting har endret seg. Det er ikke realisme – det er selvbedrag. Norge har en annen vei å gå. Vi har ressursene, den juridiske tradisjonen og den folkelige oppslutningen til å velge annerledes. Spørsmålet er om vi har mot til å få mer med Kina å gjøre, som en samarbeidspartner – men ikke alliert.