Russlands angrep på Ukraina og NATO-ekspansjonen

Spørsmålet som skal drøftes, er hvorfor NATO-ekspansjonen ble oppfattet som en så eksistensiell trussel for Russland at brudd på folkeretten ble sett på som et foretrukket svar.

I vesten foreligger det allerede omfattende litteratur om krigen i Ukraina, og president Putins taler og artikler er blitt tolket på mange måter. Denne teksten vil imidlertid fokusere utelukkende på NATO-ekspansjonen rolle. Å peke på ekspansjonen som en vesentlig årsak er ikke det samme som å rettferdiggjøre Russlands handlinger. Likevel er det en analytisk feil å overse denne faktoren. Det skal bemerkes at det finnes flere forklaringsmodeller enn den som presenteres her, men fokuset her vil være på hvordan NATO-utvidelsen skapte legitime russiske sikkerhetsbekymringer.

I desember 2021 forsøkte Russland å inngå avtaler, primært med USA, men også med andre NATO-land, for å få garantier mot ytterligere allianseutvidelse til å omfatte Ukraina og Georgia. Disse forslagene ble avvist av den vestlige alliansen. Enkelte elementer kunne forstås som vanskelige å akseptere, mens avvisningen av andre virket mindre forståelig. Vesten sto overfor et valg i 2021: å prioritere diplomatiske løsninger med hensyn til russiske bekymringer, eller å avvise forslaget fullstendig. For Russland, med sin historiske frykt for invasjon og tap av buffersoner, oppleves NATO-tropper nær grensen som en eksistensiell trussel – uavhengig av alliansens offisielt defensive doktrine. Frykten for å få NATOs militære infrastruktur i umiddelbar nærhet av Moskva var en sterk drivkraft, selv om dette ikke var en konkret NATO-plan. Professor Jeffrey Sachs har hevdet at han advarte Jake Sullivan ved Det hvite hus om at en stor krig var nært forestående uten et diplomatisk gjennombrudd, et budskap som ble møtt med skepsis. Den vestlige avvisningen i 2021 var kulminasjonen på flere tiår med russiske diplomatiske protester. Selv om Russland kunne valgt en mer konstruktiv diplomatisk linje, ga den historiske bakgrunnen liten grunn til optimisme.

Allerede i forbindelse med Tysklands gjenforening i 1990 ga ledende vestlige statsmenn, som USAs James Baker og Tysklands Helmut Kohl, forsikringer om at NATO ikke ville utvide seg østover. Disse skapte legitime forventninger i Moskva og var en viktig faktor for sovjetisk/russisk samtykke. Allerede under president Clinton ble det imidlertid iverksatt en politikk for NATO-ekspansjon østover. Alliansen vokste fra 16 medlemmer i 1994 til 32 i 2024, derav 14 land øst for Tyskland, inkludert tidligere Warszawapakt-medlemmer og sovjetrepublikker. Fra et russisk perspektiv oppleves dette som et dyp og prinsipielt løftebrudd, selv om de opprinnelige forsikringene ikke var juridisk bindende traktater. Uttalelser som Bakers «not one inch eastward» ble oppfattet som klare politiske løfter. Slik det fremkommer i deklassifiserte dokumenter, har også tidligere CIA-direktør Robert Gates antydet at sovjetledelsen ble «led to believe» at ekspansjonen ikke ville skje. Dette perspektivet var forstått i vestlige hovedsteder.

President Putins kraftige kritikk av NATO-ekspansjonen under Sikkerhetskonferansen i München i 2007 ble møtt med avvisning. Et vendepunkt kom under NATO-toppmøtet i Bucureşti i 2008, hvor alliansen, under amerikansk påvirkning, utstedte et kommuniké som erklærte at Ukraina og Georgia «vil bli medlemmer av NATO». Senere samme år førte en kort krig mellom Russland og Georgia til at Georgias NATO-aspirasjoner ble stoppet de facto.

Forholdet til Ukraina ble ytterligere spisset. I kjølvannet av Euromaidan-protestene 2013-2014, som Russland betegnet som et vestlig-støttet statskupp, ble en samtale mellom USAs viseutenriksminister Victoria Nuland og ambassadør Geoffrey Pyatt om ukrainsk regjeringsdannelse offentliggjort. Russland tolket dette som direkte bevis på amerikansk innblanding. Den påfølgende russiske anneksjonen av Krim og konflikten i Donbas førte til Minsk-avtalene i 2014 og 2015, med Tyskland og Frankrike som garantister. Senere uttalelser fra blant andre tidligere kansler Angela Merkel og president François Holland har antydet at disse avtalene også ble brukt av Vesten for å vinne tid til å styrke Ukrainas militære. Fra russisk side forsterket dette følelsen av systematisk bedrag.

Etter den fullskala invasjonen i februar 2022 ble det innledet forhandlinger i Istanbul våren 2022. Disse nådde et avansert stadium med en utarbeidet avtale, men kollapset ifølge flere rapporter på grunn av vestlig, særlig britisk og amerikansk, oppmuntring til Ukraina om å fortsette kampen. Den militære situasjonen har siden utviklet seg til Russlands fordel, med store tap og en alvorlig humanitær og demografisk krise i Ukraina.

Mens vestlige ledere har beskrevet flere hendelser som kaotiske, fulgte NATO-ekspansjonen en klar og gradvis strategi. I tillegg har NATOs nye roller, som under Kosovokrigen (1999) og i Afghanistan, bidratt til å øke russisk mistenksomhet overfor alliansens intensjoner.

Vestens hovedargument for retten til ekspansjon har vært suverenitetsprinsippet: Staters rett til fritt å velge allianser. Russland og andre kritikere peker imidlertid på at stormakter, inkludert USA gjennom Monroe-doktrinen, historisk har begrenset andre staters suverenitet i sin interessesfære. Dette avslører ifølge perspektivet et grunnleggende problem med stormaktsatferd, der både Washington og Moskva kan klandres for å undervurdere andre staters selvbestemmelse når det kolliderer med deres egne sikkerhetsinteresser.

Den russiske invasjonen i februar 2022 er et klart brudd på folkeretten. Likevel understreker det historiske tilbakeblikket at konflikten har dype røtter i en langvarig og eskalerende uenighet om Europas sikkerhetsarkitektur. Den vestlige alliansens håndtering av NATO-ekspansjonen, fra løftene på 1990-tallet til den kategoriske avvisningen i 2021, kan i dette perspektivet sees som kontraproduktiv og medvirkende til konfrontasjonen. En rekke eskaleringstrinn fra begge sider – NATO-utvidelse og vestlig avvisning av sikkerhetsdialog – førte til at diplomatikanalene brøt sammen, med katastrofale følger for Ukraina. Historien viser at løsninger på sikkerhetsdilemmaer krever at parter tar hensyn til hverandres legitime bekymringer. Denne forståelsen sviktet fullstendig. Russland brøt folkeretten, med tragiske konsekvenser for Ukraina.