Brobygging med stormakter i en brytningstid

1.       Hvordan navigere mellom stormakter?

Norge er et lite land. Geografisk plassert i utkanten av Europa, rikt på ressurser, teknologifokusert, men samtidig avhengig av gode relasjoner til stormakter. I en tid der verdensbildet endrer seg raskt, står Norge overfor et spørsmål: Hvordan navigerer vi mellom stormaktene? Svaret burde være pragmatisk utenrikspolitikk. Likevel har linjen vår vært klar: Norge følger USA. Som en suveren nasjon kan vi endre på det.

2.       USA – en utfordrende alliert

Gjennom NATO har Norge forankret sin sikkerhet i den amerikanske interesse- og forsvarsgarantien. I de siste 80 årene har USA opptrådt på en måte som gjør det krevende å være en lojal alliert. Det har gått så langt at Norge melder seg ut, men det virker som vi ikke tør å si ordentlig fra. Det handler om at USA har en utenrikspolitisk tradisjon som ikke er forenlig med vår. Denne tradisjonen tar stormaktsprivilegier for gitt. Fra Korea, Vietnam og Irak, fra Libya til dagens bombing av Iran: USA har vist at egne sikkerhetsinteresser alltid trumfer folkerettslige prinsipper.

Nylig samlet de nordiske landene og Canada seg i en felles uttalelse om krigen mot Iran. Deres hovedbudskap var at konflikten «ikke er vår krig». Det er en feig og utilstrekkelig posisjon. Vår statsminister burde ha slått fast at USAs angrep på Iran er et regulært folkerettsbrudd:

• Brudd på FN-paktens artikkel 2 (4) som forbyr trussel eller bruk av makt mot en annen stats territorielle integritet.

• Brudd på folkerettens forbud mot aggresjonskrig, nedfelt i Nürnberg-prinsippene og FNs generalforsamlings resolusjon 3314.

• Brudd på de humanitære prinsippene når angrep rammer sivil infrastruktur. Eksempelvis kan man nevne bombingen av en jenteskole som drepte ca 180 småjenter (med to bomber med pause mellom, slik at de fikk med seg redningspersonell også.)

Ved å unnlate å kalle en krig for det den er – et klart folkerettsbrudd – bidrar norske myndigheter til å normalisere stormakters maktbruk. Det undergraver det regelverket vi ellers hevder å forsvare.

Grønland, som vi kalte Eirik Rødes Land til 1933, er et annet eksempel. I løpet av de siste årene har amerikanske ledere gjentatte ganger signalisert at USA ser på Grønland som strategisk viktig for sin egen sikkerhet. Utsagn om at øya er «nødvendig» for amerikanske interesser, og at militærmakt ikke er utenkelig for å sikre kontroll, har skapt bekymring i København og Nuuk. For Norge er dette mer enn en kuriositet. Hvis en nær alliert åpent truer med å overstyre en annen allierts suverenitet, sier det noe om hvor lite suverenitet egentlig betyr i en allianse ledet av en stormakt.

Ukraina er ytterligere et morbid eksempel. Det er en krig hvor grunnlaget ble skapt av USA, men som fullføres av Russland. USA opererer våpensystemer på ukrainsk jord. Tenk om Russland begynte med det samme i Iran. Det er for øvrig fullt tenkelig, basert på Donald Trumps melding 21. mars 2026, hvor han truet Iran med bombing av sivil infrastruktur på Truth Social. Bill Clintons unnskyldning dagen etter endret dette lite. Man må si seg enig med Bill Clinton at dette ikke et tegn på styrke, men på desperasjon.

Konsekvensene av å følge USA, kan også vise seg her hjemme med den såkalte baseavtalen mellom USA og Norge. I 2021 og 2024 ga Stortinget USA tilgang til tolv militære anlegg på norsk jord – fra Rygge i sør til Andøya i nord. Avtalen gir amerikanerne eksklusiv kontroll over disse områdene, samtidig som Norge fraskriver seg straffejurisdiksjon over amerikansk personell og gir unntak fra norsk arbeidsmiljølov. 145 stortingsrepresentanter stemte for. At norske folkevalgte avstår suverenitet på eget territorium med så stor tilslutning, uten reell offentlig debatt, er like påfallende som det er bekymringsfullt.

Når norske politikere gang på gang stiller seg i kø bak amerikanske posisjoner uten å stille kritiske spørsmål, risikerer vi å bli trukket inn i konflikter som ikke tjener norske interesser. Vi har i prinsippet overført all utenrikspolitisk dømmekraft til Washington.

3.       Kina – en attraktiv partner

Mens USA fremstår som uberegnelig, står Kina som en aktør som verdsetter stabilitet. Kjernen i kinesisk utenrikspolitikk er forutsigbarhet, langsiktighet og økonomisk samarbeid. Jeg understreker at dette ikke er et spørsmål om sympati, men om realiteter.

Kina produserer teknologi, leverer arbeidskraft, investerer i infrastruktur og er i dag en økonomisk stormakt som Norge ikke kan ignorere. For norsk næringsliv er Kina både et stort eksportmarked og en viktig kilde til kapital og samarbeid.

Likevel er det som om norske myndigheter til tider gjør sitt ytterste for å skape friksjon. Noen ganger er det små saker som får et unødvendig stort omfang. Andre ganger er det prinsipielle spørsmål som håndteres på en måte som vanskeliggjør nettopp det Norge trenger mest: Forutsigbare, stabile relasjoner.

4.       Tre eksempler på dårlig håndverk

I sikkerhetspolitikken finnes det flere eksempler på at norske myndigheter handler på en måte som vanskelig lar seg forklare ut fra noe annet enn mangel på strategisk tenkning.

• Løvestatuene – en symbolsk sak om tre bronseløver som ble koblet til menneskerettighetssituasjonen i Xinjiang. Saken fikk et omfang som langt oversteg dens reelle betydning, og ble av mange oppfattet som et forsøk på å markere avstand til Kina. Dette har skadet det bilaterale forholdet uten at noen konkret norsk interesse ble ivaretatt.

• Studentnekt på Svalbard – da en kinesisk forskningsinstitusjon ble nektet å leie inn studenter til Svalbard, ble det skapt en prinsipiell diskusjon om Svalbardtraktatens tolkning. Saken ble håndtert på en måte som ga inntrykk av at Norge ønsket å begrense kinesisk tilstedeværelse i Arktis, uten at det forelå noen sikkerhetspolitisk begrunnelse som ble gjort rede for.

• PST-varselet – da Politiets sikkerhetstjeneste advarte mot kinesiske studenter og forskere, ble det skapt et generelt klima av mistenksomhet som rammet legitimt akademisk samarbeid. For en forskningsnasjon som Norge, som er avhengig av internasjonal kunnskapsutveksling, er dette selvskading.

• Felles for disse tre eksemplene er at de handler om små saker som får vokse seg til å bli prinsipielle konflikter. Ingen av dem tjente norske interesser.

5.       Næringslivet viser vei?

Mens myndighetene har markert avstand, er norsk næringsliv mer pragmatiske.

Bilfabrikken i Østfold er et illustrerende eksempel. Bak prosjektet står norske GG-gruppen sammen med den kinesiske aktøren CODA. Bilprodusenten er Dongfeng Motors, en av Kinas største bilfabrikanter, som allerede selger sitt premiummerke «Voyah» i Norge.

Planene er ambisiøse. Dersom prosjektet lykkes, er det planlagt en andre fase med 7,5 milliarder kroner i investeringer, 300.000 kvadratmeter og opptil 2.000 arbeidsplasser – med en årlig produksjonskapasitet på 110.000 elbiler. Likevel har prosjektet støtt på motstand. I oktober 2025 opphevet Statsforvalteren bystyrets godkjennelse av reguleringsplanen, med begrunnelse at Fredrikstad kommune ikke hadde utredet alternative lokasjoner. Klage var nytteløst.

Prosjektet med potensial til å skape 2.000 arbeidsplasser står i fare. Utbyggerne uttrykker bekymring for at Norge kan miste muligheten. CODA ser imidlertid ut til å tenke langsiktig. Hvis dette prosjektet blir gjennomført, kan vi takke en aktør som kommer fra en sivilisasjon som er flere tusen år eldre enn Fosnakulturen. Det er verdt å merke seg at Dongfeng ikke er alene om å satse på Norge – bl.a. BYD, Hongqi, Voyah, Nio og Xpeng selges allerede her. BYD og Nio er hhv nr 1 og nr 3 mest solgte biler globalt. Tilbake til Østfold-prosjektet: Det er det eneste fullskala produksjon av biler på norsk jord.

Telenor og Huawei er et annet eksempel som viser hvordan politiske rammer kan overstyre kommersielle realiteter. Samarbeidet mellom Telenor og Huawei startet i 2009, da den norske telekom-giganten inngikk sin første store kontrakt med den kinesiske utstyrsleverandøren. I årene som fulgte ble Huawei en sentral partner. Selskapet leverte utstyr til Telenors 4G-nettverk i Norge, og i 2017 demonstrerte de sammen Norges første 5G-forbindelse.

Så kom 2019. USA innledet sin kampanje mot Huawei og presset sine NATO-allierte til å gjøre det samme. I februar kom PST med en uttalelse som ble avgjørende: Huawei var «politisk og forretningsmessig integrert med den kinesiske staten», og PST anbefalte at bare selskaper fra land Norge har et nært sikkerhetssamarbeid med burde få levere 5G-utstyr. Kostnadene for Telenor var betydelige: Det var rundt 14.000 Huawei-basestasjoner i Norge, eid av både Telenor og Telia. Å erstatte én basestasjon kostet om lag 600.000 kroner. Daværende digitaliseringsminister Nikolai Astrup, presiserte at leverandører fra land Norge ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, kunne ikke stå for mer enn 50 prosent av basestasjonene. I dag brukes Huawei på ca 50% av basestasjonene. Til gjengjeld har kvaliteten gått ned og kostnadene opp. Dette var ikke Telenors valg.

Disse eksemplene viser at norske bedrifter forstår realitetene bedre enn politikere.

6.       En annen vei for norsk utenrikspolitikk

Norge trenger ikke å gi avkall på våre verdier. Men vi trenger å utvise større politisk klokskap.

For det første: Vi må slutte å gjøre symbolsaker til hovedsaker. Norge har ingen ting å tjene på å være i frontlinjen i konflikter som ikke angår oss direkte. F.eks. har norske forskere (bl.a. professor ved UiO Hilde Henriksen Waage) vist at Norge ble brukt av Israel under fredsprosessen på 90-tallet. Palestinske interesser ble ikke hensyntatt. En profesjonell håndtering med bl.a. innsyn og rapportering til overordnede ser ikke ut til å ha funnet sted.

For det andre: Vi må skille mellom sikkerhetspolitikk og næringspolitikk. Å være medlem av NATO betyr ikke at vi må underlegge oss amerikanske posisjoner i handelspolitikk, teknologisamarbeid eller Arktis-forvaltning.  PST arbeider med etterretningsinformasjon som er gradert, følgelig er det vanskelig å kritisere. Likevel, er det grunn til å være kritisk til PST i Kina-sakene. Man kan spørre om de har tilstrekkelig faktisk grunnlag for sine uttalelser, ikke om de adopterer informasjon, f.eks. fra CIA.

For det tredje: Kina er en stormakt som er her for å bli. Å bygge broer til Kina er ikke et uttrykk for naivitet, men for realisme.

I en verden der stormaktene spiller et geostrategisk spill, er små lands eneste reelle makt å være nyttige for mange – og bundet til ingen. Det krever en utenrikspolitikk som er prinsippfast.