Havrettens kollisjonskurs – USAs angrep på MT Settebello
9. juni 2026 ble tre indiske sjømenn drept da et amerikansk kampfly avfyrte Hellfire-missiler mot maskinrommet på tankskipet MT Settebello i Omanbukta, 20 nautiske mil nordøst for Omans kyst. Angrepet ble utført av U.S. Central Command (CENTCOM) som ledd i en erklært blokade av iranske havner. Spørsmålet er om angrepet i tråd med folkeretten eller var folkerettslig forsvarlig.
I. Brudd på FNs havrettskonvensjon (UNCLOS)
Angrepsstedet ligger i Omans økonomiske sone (EEZ) – ikke i noen stats territorialfarvann. UNCLOS artikkel 58 gir alle stater rett til fri navigasjon i EEZ. Artikkel 92(1) slår fast at skip på åpent hav kun er underlagt flaggstatens (Palaus) jurisdiksjon. USAs angrep utgjorde derfor et inngrep i Palaus suverenitet. USA har ikke ratifisert UNCLOS, men anerkjenner dets kjernebestemmelser som sedvanerett (US Naval Institute: «abides by most of its provisions as customary international law»). Angrepet er uforenlig med flere grunnleggende UNCLOS-paragrafer (særlig art. 87, 88, 89 og 92) som USA er bundet av som sedvanerett ifølge utenriksdepartementets hjemmesider.
II. USAs blokade – et omstridt grunnlag
President Trump erklærte 12. april 2026 en «maritim blokade av Hormuzstredet», senere presisert av CENTCOM til å gjelde iranske havner, med den innrømmelse at skip som passerer til ikke-iranske havner vil bli tillatt. Folkeretten sier at en blokade i realiteten ikke kan stenge et internasjonalt stred. USAs angrep på MT Settebello ble begrunnet av CENTCOM med at skipet fraktet iransk olje. De forsøkte dermed å holde dette innenfor folkeretten. Frakting av iransk olje gjør ikke et sivilt skip til et lovlig militært mål. Altså: Selv om blokaden skulle anses som lovlig, gir den ikke automatisk rett til å åpne ild mot handelsfartøy på åpent hav.
III. Proporsjonalitetsbrudd – selv med blokade
Selv om man legger blokadens lovlighet til grunn, krever krigens folkerett (San Remo-manualen) at sivile objekter ikke angripes. San Remo-manualen paragraf 47 (sedvanerett) fastslår at «following the principle of precaution, warnings must be given to the vessel prior to any attack». Et handelsskip blir ikke automatisk et militært mål fordi det frakter olje i strid med en blokade; skipet må først ha utvist «klar motstand» for å miste sin sivile status.
CENTCOM hevdet at mannskapet ignorerte advarsler. Rederiet IOS Marine FZE avviste dette. Skipet mottok ingen advarsler i forkant eller rett i forkant. Skipet hadde mottatt advarsler to ganger i løpet av de siste to ukene, men det er på ingen måte relevant. Dagen angrepet skjedde ble det aldri etablert noe advarselsanrop, melding eller kommunikasjon med fartøyet.
Bruk av dødelig makt uten dokumenterte advarsler og uten å forsøke boarding, med tap av tre sivile liv, fremstår som et klart brudd på proporsjonalitetsprinsippet i sedvaneretten.
IV. USA hadde rikelig med ressurser – valgte likevel luftangrep
Uten at tilstrekkelig ressurser og personell ville gjort angrepet lovlig, kunne dette kanskje vært en unnskyldning. Mangel på ressurser og personell var ikke årsaken. USA hadde over 10.000 militære og minst 16 destroyere i regionen, samt tre hangarskip (USS George H.W. Bush, USS Gerald R. Ford og USS Abraham Lincoln). Den 31. Marine Expeditionary Unit (31st MEU) var til stede med spesialtrente VBSS-team for bordingsoperasjoner. At USA likevel valgte flyangrep skyldtes en operativ risikovurdering: Man fryktet den iranske Revolusjonsgardens styrker. Var det en begrunnet frykt utenfor Sohar i Oman? Uansett, kommunikasjon skulle vært etablert og bording skulle vært foretatt. I stedet besluttet CENTCOM «disabling fire» mot skipets maskinrom, vel vitende om at dette innebar en akseptert risiko for sivile liv. Valget om å skyte i stedet for å borde var et strategisk valg, ikke en nødvendighet grunnet bemanningsmangel.
V. India eskalerer saken til utenriksministernivå
13. juni tok Indias utenriksminister S. Jaishankar det uvanlige skrittet å ringe USAs utenriksminister Marco Rubio personlig. På X skrev Jaishankar: «Spoke to US Secretary of State Marco Rubio this evening. I reiterated India’s strong protest at the attacks by the US Navy in the Gulf that killed three Indian mariners. Such lethal actions against commercial shipping are not justified.» Dette kom i kjølvannet av to innkallinger av USAs chargé d’affaires Jason Meeks til det indiske utenriksdepartementet. India, som hadde over 320.000 aktive sjøfolk i 2025, signaliserte dermed at landet ikke vil tolerere angrep på sin maritime arbeidsstyrke.
Indias beslutning om å løfte saken til det høyeste diplomatiske nivået understreker alvoret India tillegger saken og utfordrer USAs rettslige begrunnelse på høyeste politiske nivå, med overbevisende grunn.
VI. To virkeligheter: Når presidenten og militæret ikke er enige
12. juni, to dager etter angrepet, la president Donald Trump frem en helt annen forklaring. På Truth Social skrev han: «Also, their totally rebuffed Drone attack last night against Indian Ships leaving the Hormuz Strait is TOTALLY UNACCEPTABLE.» Trump la skylden på Iran og antydet at USA hadde avverget et angrep. Dette sto i direkte motsetning til CENTCOMs egne uttalelser om at de selv hadde utført angrepet for å opprettholde blokaden. Irans utenriksdepartement avviste beskyldningen, som hadde blitt filmet og blant annet lagt ut på Youtube. At presidenten og det militære leddet leverer to motstridende forklaringer, undergraver tilliten til USA.
VII. Tankegangen
USAs angrep på MT Settebello er dessverre bare en av flere dypt uetiske handlinger som også er folkerettsstridig. Jeg har prøvd å forstå tankegangen bak, det eneste som kan forklare det er et bevisst propagandaspill. Presidenten snakker trolig (forhåpentligvis) ikke for andre enn seg selv. USAs militære forsøker å kommunisere – med å angripe et sivilt skip uten mulighet til å skyte tilbake – at vi er verdens mektigste.
